VI BESØKER FADDERBARNET I LAOS!

Vi var utrolig fornøyd med gårsdagens kjøp av regnponchoer på 7/11 i Chiang Khong til 30 bath. I det vi skal sette oss inn i en tuk tuk for å reise til Plan Kontoret i Huai Xai kommer det en regnskur som går regnværet i Bangkok en god gang. Vi ankommer kontoret kvert på 12, og blir tatt imot med åpne armer. Vi må igjennom en del formaliteter til (vi har gjennom de siste 3 månedene fyllt ut det ene dokumentet etter det andre via mail). Nå venter bare de siste signaturene, hvor vi fraskriver Plan for alt ansvar dersom noe skulle skje, vi må fylle ut nærmeste pårørende, blodtype, forsikringspoliser osv. Hmm, kan dette virkelig være nødvendig? Vi skal jo bare en to dagers tur til landsbyen der fadderbarnet bor. Vi forstår det slik at kommunikasjon med annen siviliasjon kan være vanskelig, og nærmeste legehjelp er maaaaange timer unna. 

Inne på Plan kontoret i Laos! Plakat fra kampanjen "Because I am a girl", som handler om at der barn lider, lider som oftest jenter mest. Kampanjen skal hjelpe jenter til å få de samme rettighetene som gutter. 

Vi spiser en kjapp lunsj rett rundt hjørnet før vi drar. Vi prøver imellomtiden å sette oss inn i den nye valuttaen vi nåå må forholde oss til. Her heter valuttaen Kip, og det er snakk om hundretusner og millioner bare for helt enkle kjøp. Drittlei av hoderegning, deling og fjerning av desimaler sender vi nok en gang melding til Mies fetter Ruben, som er en kløpper på tall. Kort fortalt må vi dele Kip med 1327 for å finne norsk krone. Eller som vi til slutt blir enige om; her er det billig?


Laps. Denne retten fikk vi vite at var for Good Luck! Kunne ikke gjøre annet enn å slå til på denne! :)

Vi laster inn baggasjen i bilen som skal kjøre oss til en landsby vi kan bo i like ved der fadderbarnet vårt bor. Litt overrasket over at Plan disponerer en splitter ny Toyota Hilux i et så fattig land som Laos, blir det raskt klart nettopp hvorfor. Det som venter oss er en fire timers lang tur i terreng opp i fjellene nordøst i Laos. Vi skjønner nå den egentlige funksjonen for sikkerhetsbelter i bil? Uten hadde vi spretti alle veien hele tiden, men med disse selvstrammende innretningene holdes kroppene våre mer eller mindre trøkt ned i setet hele veien. En ting er humpene i «veien», en annen ting er stupene og fjellkasta som sjåføren vår mestrer glatt. Han så og hørte nok nervene våre som var langt på utsiden av huden hele veien. For ikke å snakke om «bruene» vi måtte over.. Du vet det er hjemmesnekra broer når sjåføren må stoppe før vi krysser for å gå ut å rette på noen planker før vi kan kjøre over. 

Her er en liten stemningsrapport fra bilturen opp. Videoen var ikke ment til å deles på bloggen da den ble laget, men her er den altså..

 Klokka nærmer seg 17 når vi endelig ankommer landsbyen i Meung-provinsen der Plan har et feltkontor. Det er ett gjestehus her, hvor vi blir sjekka inn på. Godt vi ikke er godt vant lengre, for nå snakker vi primitive kår. Men til 18kr natta pr pers, kan vi kanskje ikke forlange allverden..

Vi går en runde i landsbygda for å orientere oss litt og er imponert over naturen og livsgleden til befolkningen vi ser.








Det har regnet i landsbyen også, så her er det hverken strøm eller mobilsignal. Landsbyen har en restaurant som serverer frokost (ingen meny, de serverer kun nuddelsuppe), men den er stengt nå da strømmen er gått. Vi er godt vant med strømbrudd, så denne beskjeden ignorerer vi i sin helhet. Vi har strøm på kamera og lommelykt i sekkene.

Plankontoret lager middag til oss, så vi er med de resten av kvelden. På menyen står and (nyslakta for anledningen), sticky-rice, tørka blekksprut, bambus og andeblod med urter. Anda var noe sterk for våre norske ganer, men veldig god. Blod-dippen sto vi over denne gangen. Alle på Plankontoret er utrolig imøtekommende og svarer på alt vi lurer på om arbeidet de gjør i landsbyene i provisen. Gjestfriheten i Laos er noe vi i det kalde nord kan lære mye av.

Her grilles det i mørket:






Maten vi spiste sammen med Plan :)

Strømmen kommer tilbake, og vi går tilbake til gjestehuset for å finne sengene. Kl. 7 ringer vekkerklokka. Vi skal kjøre videre kl 8, så vi pakker sekkene og møter sjåføren og en representant fra Plan. Vi spiser frokost (nuddelsuppe) på restauranten. Veldig godt! Først skal vi til utdanningskontoret i landsbyen og se hvordan de jobber der. Der hilser vi på samtlige ansatte og får muligheten til å stille spørsmål om utdanningsopplegget og fremtidsvisjonene til Plan. 





Så setter vi kursen mot landsbyen der Jaiy bor. Det er 40 min til med bil på en like humpete vei for å komme dit. 

Vi blir møtt av hele landsbyen ved ankomst. Bilen parkerer på fremsiden av huset til Jaiy. Der blir vi møtt av bestefar og invitert inn i stuen. Jaiy og lillesøsteren gjemmer seg sjenerte bak moren, men titter frem og er nokså nysgjerrige. Vi setter oss ned, og den rituelle velkomstsermonien er i gang. Vi, mor, far, bestefar, bestemor, Jaiy, lillesøsteren, overhodet i landsbyen, læreren ved den lokale skolen og tre representanter fra Plan sitter i ring på gulvet, og får etter tur påsatt hvert vårt armbånd av familien. Vi har blitt fortalt om dette på forhånd, og vet at det de sier til oss, mens de setter på hvert armbånd er en takk for besøket, lykkeønskninger om videre reise og hell i livet. Hvert armbånd er først lagt i en skål med rå ris, så lagt over en nyofret kylling med lys, røkelse og blomst. Så settes de på oss besøkende etter tur. Vårt fadderbarn er fortsatt veldig sjenert, men lillesøsteren hennes på 3 år setter på oss hvert vårt armbånd med god hjep fra sin far. Da vil Jaiy også sette på oss et armbånd, og gjør dette helt alene. Det er nok mye mer skremmende enn hva vi kan tenke oss, det at hun har visst i nesten 3 måneder at det skal komme to ukjente mennesker fra andre siden av kloden, for å besøke henne og hennes familie - hjemme i hennes eget hus.









Det er fortsatt litt nervøs stemning i rommet, og bestefaren forteller med hjelp av tolken at vi er de første utlendingene som noen gang har kommet på besøk til deres lille landsby. Han ber oss fortelle litt om hvor vi er fra, og blir veldig overrasket (og stolt) over å høre at vi har reist i tilsammen 30 timer med fly, buss og bil for å besøke de.Vi blir nå oppmerksomme på resten av landsbyen, som har plassert seg i døråpningen inn til stua, i vinduene, eller andre sprekker de kan se igjennom inn til oss.

Vi hadde med en pose med leker til Jaiy og søsteren hennes, så dette øker interessen barna i begynnelsen hadde for oss. Vi har kjøpt med blandt annet et sykepleier-skrin fra Hello Kitty og tegnesaker, noe som er en umiddelbar ice-breaker med barna. Ikke visste vi at innpakninga også skulle være like stas som selve gaven. 


Litt gaver til familien og skolen i landsbyen

Vi blir servert lunsj og lokal Laolao (Wiskey lagd på ris). Bestefar er her primus motor i å helle opp i glassene våre med en gang de blir tomme. Det er sterke saker, og vi har senere funnet ut at drikken holder alt fra 40-60% avhengig av brenning. Men nå er det nå en gang frekt å si nei, det har vi lest i boka om Laos før vi kom, og det er tydelig at bestefaren er kjempefornøyd hver gang vi takker ja til et nytt glass.

Vi har med en kalender med motiver fra Norge, og viser frem norsk natur og vinter på sitt beste. Det var helt tydelig overraskende for de å se all snøen vi kan ha på vinteren, selvom det kan bli ganske så kaldt i fjellene nord i Laos også. Under vårt besøk våknet vi opp til 17 grader, noe som ikke er så ille, men på vinteren kan temperaturen synke til langt under 10, og med tanke på husene her er bygget med bambusrør, helt uten isolasjon så er dette helt tydelig en utfordring for mange av familiene i landsbyen. Mammaen til Mie hadde strikket ullsokker til familien vi hadde med - en gave som uten tvil de voksne satt mer pris på enn barna :)

Etter noen timer hos familien, og to trette unger, går vi videre til skolen i landsbyen som Plan har bygd og driver. Her jobber det to lærere som har ansvar for hver sin klasse. Den ene har elever fra 1. - 3. klasse, den andre med 4. og 5. klasse. Vi får se litt på undervisningen, men denne blir raskt avsluttet da elevene oppdager oss. Dermed blir det fort friminutt :) Vi har tatt med et spill til de, som vi setter i gang i skolegården. Med mye kroppspråk og god hjelp fra tolken, får vi forklart reglene, og leken er i gang. Til stor jubel og glede fra barna.


Skolen som deles av to landsbyer


Noen ganger foregår undervisningen ute i disse små "klasserommene"


Skolen har fått vann, som et resultat av det månedlige bidraget fadderne gir.



Leken er i gang..




Har vi noe som heter Teacher´s day i Norge? Det synes jeg vi skulle hatt ;)



Embalasjen fra gaven Jaiy fikk ble hengt opp som pynt på skolen

Etterpå vil elevene gjerne vise oss en dans som de helt tydelig har øvd inn til ære for oss. Vi er imponerte!

 Vi har fortsatt en fire timers biltur tilbake til Huai Xai, så vi må avslutte besøket dersom vi skal rekke tilbake før mørkets frembrudd (og med tanke på terrenget vi skal gjennom med bil, er ikke dette et alternativ). Tilbake på Plan kontoret i Huai Xai blir vi igjen møtt av spendte Plan-ansatte som gjerne vi høre alt om opplevelsene og intrykkene vi har hatt disse to dagene. Og disse var utelukkende positive! Man får virkelig se verden i et annet perspektiv når man får se med egne øyne hvordan noen mennesker lever i vår verden. Hvor lite de har, hvor hardt de arbeider for å overleve og tilby et liv til familien sin. Livsgleden de viser over det vi hjemme i et av verdens rikeste land tar helt for gitt. Og hvilke forskjell det gjør for en liten landsby at en organisasjon som Plan etablerer seg i et område. På de fire korte årene Plan har vært etablert i Meung-provinsen har tre landsbyer der fått egen brønn med kran i landsbyen, noe som gjør at tilgang på vann nå ikke lenger er en utfordring. De har etablert en skole som gir gratis utdanning til barna, med skolemateriell og stipend-ordninger til videre utdanning. De har etablert flere programmer med opplæring innen helse, hygiene og sanitære spørsmål, noe som reduserer sykdom og øker velferden i landsbyen. Og alt dette er vi med på å bidra til for den lusne summen av 275 kr i måneden. Det er jo mindre enn en lunsj koster på brygga hjemme. 

 Det var godt å se at Plans arbeid fungerer så bra, og at pengene strekker så langt som de gjør. Laos er et av verdens fattigste land, og for de av dere som ikke vet det er det nabolandet til ferieparadiset Thailand som vi nordmenn elsker å beøke for å spise god og billig mat, slikke sol og kjøpe billige fake varer.

Det er fortsatt mange barn i land som Laos som trenger hjelp. Det som er så lite for oss, kan utgjøre en så stor forskjell for dem. Vi har aldri angret på at vi ble planfaddere, og nå kan vi ikke se for oss et liv uten. Vi har allerede begynt å tenke på neste gang vi skal komme å besøke vårt fadderbarn! Dette var en opplevelse for livet!

Vil DU også bli fadder? Klikk HER, og du er kun noen tastetrykk unna.

TUSEN TAKK! 

(Del gjerne innlegget) :)

Les eldre innlegg

  • Kontakt/sponsing

    kristine.gangflot@hotmail.com

    Søk i bloggen

    Translate

    Instagram

    Annonser

    SheIn -Your Online Fashion Wardrobe

    planfadder1 photo planfadder1_zps84467b24.jpg

    Blogglisten

    Norske blogger

    kvinneunivers photo kvinneunivers_Fotor2_zps885c3bfe.jpg



    Bloggdesign

    hits